Banner
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Storforshei–Hjartåsen

Storforshei–Hjartåsen

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
22 km Asfalt og grusveier Middels
Etappen følger E6 hele veien opp til Bjøllånes. Underveis passeres et sidespor til Ørtfjell hvor det transporteres malm for utskipning i Mo. Langs E6 ligger det også ei sølvsmie det er verdt å besøke.
< >
E6 og Nordlandsbanen
.
Det ble hardt å stå opp, for dagen før hadde jeg gått 37 kilometer helt fra Mo. Dette skulle bli den tredje dagen på rad jeg ruslet skinnelangs. Dagens mål var å komme frem til Bjøllånes hvor jeg, Eirik og Bjørn startet året før da vi gikk etappen til Krukki over Saltfjellet.

Pappskilt
Jeg kom meg av sted i 10.30-tiden etter å ha vasket hytta og spist frokost. Det var atskillig kaldere sammenliknet med dagen før. Da hadde jeg gått nesten fire mil i 27 varmegrader. Turen opp til Bjøllånes ville kun bli på to mil, men verre var det med transporten videre over Saltfjellet. Jeg hadde skrevet «Rognan» på et pappskilt jeg hadde lagt i sekken. Planen var å haike de siste hundre kilometerne til Rognan hvor jeg skulle bo.

Smal vei
Jeg ruslet ned til E6 fra campingplassen og fortsatte langs veikanten. Europaveien var atskillig smalere på dette partiet. Den hadde ingen gulstripe og svinget seg gradvis oppover i fjellet. Det ble skummelt å passere de skarpe svingene siden det ofte kom møtende bobiler i høy hastighet. Gnagsåret jeg fikk dagen før hadde allerede begynt å verke.

Ørtfjell
Plutselig dukket jernbanebrua opp foran meg. På andre siden av elva lå nemlig Ørtfjell stasjon. Her gikk det en liten sidelinje som krysset E6 og Ranaelva over ei bru og forsvant inn i fjellet. Denne delen brukes for å frakte malm ut av Ørtfjell og ned til Gullsmedvik, utskipningshavna i Mo. Strekningen er en slags forlengelse av Dunderlandsbanen som ble bygget i 1904, den private jernbanestrekningen mellom Storforshei og Gullsmedvik bygget av gruveselskapet Dunderland Iron Ore Company Ltd (DIOC). Denne jernbanen ble innlemmet i Nordlandsbanen da den ble forlenget til Lønsdal i 1947.

Gammel hengebru
Da jeg kom frem til brua, oppdaget jeg en ny som virket mer interessant. Over Ranaelva gikk det nemlig en gammel hengebru som i følge skiltene måtte krysses på eget ansvar. Jeg gikk halvveis over den rustne og forfalne brua og tok et bilde av elva. Det knaket i treverket under meg. Jeg skulle gjerne ha krysset elva og gått ned til Ørtfjell stasjon, men jeg lot være siden det ville bli en større omvei. Det ble en kort stopp på brua før jeg ruslet opp til E6 igjen.

Stjernen Art & Silver
Etter å ha gått i en lang oppoverbakke, dukket et interessant severdighetsmerke opp langs veien: «Stjernen Art & Silver». Hadde de kaffe også mon tro? Jeg hadde ikke fått morgenkaffen, men trengte uansett en pause. Jeg tok av på en grusvei til høyre og passerte tre motorsyklister som hadde stanset i krysset. Jeg gikk inn i trebygningen i bunnen av bakken og plasserte sekken i gangen. Stedet var ei sølvsmie med mange utstilte gjenstander. Jeg tok noen bilder og ruslet opp i andre etasje. Der satt innehaveren og snakket med en begeistret besøkende mann. Jeg fortalte innehaveren kort om Skinnelangs og skrøt av alle de fine smykkene. Så tok jeg en stor slurk med saft før jeg fortsatte mot Bjøllånes.

Dunderland stasjon
Dunderland stasjon skulle ligge på andre siden av Ranaelva, men fantes det ei bru i nærheten slik at jeg kom meg over? Jeg trodde jeg så taket på den røde stasjonsbygningen mellom noen trær, men var ikke sikker. Den eneste brua jeg visste om lå 2,5 kilometer lenger nord, så et besøk innom stasjonen ville derfor forlenge turen med fem kilometer. Det var ikke aktuelt. Dessverre fantes det ingen gangbro over elva, så jeg fortsatte videre langs europaveien.

Eldre brokar
Etter et par kilometer dukket skiltet opp som pekte mot stasjonen. Det gjorde brua over Ranaelva også. Før jeg krysset elva, tok jeg bilde av noen eldre brokar i elva. Var det gamlebrua til E6 mon tro? Eller Riksvei 50 som den tidligere het. Deretter passerte jeg over brua og satte meg ned på en stor stein langs veien for å spise dagens lunsj. Da fikk jeg en tekstmelding. Det var Eirik som lurte på om jeg var i nærheten. Han hadde nemlig tenkt til å kjøre fra Mo til Narvik om halvannen time. For en flaks. Innen den tid ville jeg være fremme ved Bjøllånes og kunne sitte på med ham i stedet for å haike. Jeg tok en rask pause før jeg fortsatte videre langs E6.

Bjøllånes
Nordlandsbanen fulgte nå veien tett. Jeg tok frem kameraet for å ta noen bilder, men dessverre kom det ikke noe tog. Men det gjorde det selvfølgelig 20 minutter etter at jeg hadde pakket ned kameraet og fortsatt langs veien. Det var ikke langt igjen, men allikevel føltes veien uendelig lang. Jeg kjente meg igjen nå. Foran meg lå dalen jeg, Eirik og Bjørn hadde gått året før på vei til Krukki. Det gjorde meg i godt humør, for det var virkelig en flott tur. Endelig dukket Bjellånesveien opp, veien som krysset elva og ledet frem til stien der fjorårets tur startet. Jeg sendte en melding til Eirik og fortalte at jeg var på vei til stien for å mimre. Det gikk ikke spesielt raskt, for nå vagget jeg bortover de siste hundre meterne. Samtidig var jeg utrolig glad, for jeg hadde klart å fullføre den problematiske ruta mellom Mo og Bjøllånes hvor det ikke fantes noen form for kollektivtrafikk. Vel, nesten ikke. Det gikk en morgenbuss fra Mo til Hjartåsen noen få ganger i uka.

Hjartåsen stasjon
Jeg rakk å rusle bort til E6 igjen innen Eirik hadde nådd frem. Deretter sendte jeg en tekstmelding til Bjørn for å fortelle at jeg var på vei til Rognan. Jeg håpet at han var hjemme slik at jeg slapp å vente. Plutselig dukket Eirik opp og stanset i et kryss. Han hjalp meg med sekken før vi kjørte innom den nedlagte Hjartåsen stasjon for å lete etter rester av stasjonsbygningen. Jeg tok et bilde av stedet hvor jeg antok den hadde ligget før vi kjørte videre over Saltfjellet og krysset polarsirkelen. På veien kappkjørte vi med et godstog. Jeg fikk et par bilder av toget i et område hvor veien og jernbanen fulgte hverandre tett.
– Skal vi ta en matbit? foreslo Eirik.
Vi stanset utenfor kroa ved Saltdal turistsenter hvor vi kjøpte middagsbuffé.

Krisen inntreffer
Under middagen ringte telefonen. Det var Bjørn.
– Er du langt unna? spurte jeg.
– Ved Helgelandskysten, svarte Bjørn.
Jeg ble plutselig litt usikker.
– Men du kommer til Rognan snart? spurte jeg.
– Nei, jeg flyr til Oslo i morgen, svarte Bjørn. – Jeg må ned for å levere barna.
Nå fikk jeg en diger klump i halsen.
– Men jeg trodde jeg skulle bo i huset, svarte jeg.
– Huset er solgt, svarte Bjørn.
Verden gikk nesten i grus. Jeg og Bjørn hadde misforstått hverandre totalt. Nå gjaldt det å finne en løsning på knipa jeg hadde havnet i. Skulle jeg bli med Eirik til Narvik eller legge meg inn på hotell? Etter mye om og men, hadde jeg funnet en løsning. Jeg kunne bo ei natt hos Espen og Trine, noen slektninger i Bodø. Hvordan resten av uka utartet seg tilhører en annen etappehistorie. Jeg satt på med Eirik til Fauske og haiket de siste mila til Bodø før Espen plukket meg opp. Det ordner seg for snille gutter, som sjåføren jeg haika med sa til meg.
comments powered by Disqus