Banner
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Grong–Harran

Grong–Harran

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
19 km Asfalt Middels
Denne etappen følger stort sett E6 langs Namsen og Nordlandsbanen hele veien opp til Harran. På veien passeres mange fiskeplasser og et lakseakvarium hvor det er mulig å studere Namsblank – Namsens særegne lakseart.
< >
Laksefisker
.
Jeg var sliten da jeg våknet opp denne dagen. Ute regnet det og planen var å gå en ny etappe fjerde dagen på rad. Det ble tidig opp, for Øystein skulle nemlig på jobb. Jeg hadde bodd hos en tidligere studievenn mens jeg trasket Namsosbanen. Bussen min til Grong gikk ikke før om en time, så jeg slappet litt av før jeg forlot huset for å finne busstoppet.

Gode minner
Det ble en fin tur langs elva Namsen og Namosbanen. Nå kjørte vi forbi den gjengrodde traséen vi hadde fulgt til fots dagen før. Jeg hadde brukt to dager på å traske langs den 51 kilometer lange sidebanen til Nordlandsbanen. Syv stykker var vi totalt, så jeg hadde godt selskap på turen.

E6 – strakaste veg
Det regnet fortsatt da bussen kjørte inn på Grong stasjon i halv ellevetiden. I venterommet krydde det av folk. Heldigvis fantes det ett ledig sete igjen. De andre ventet trolig på toget til Trondheim som gikk om ti minutter. Det var da kroa i stasjonen også skulle åpne, i hvert fall i følge skiltet som hang på døra. Jeg ville ha meg en matbit og kaffekopp før jeg startet på den 18 kilometer lange etappen som stort sett ville følge E6. Den opprinnelige planen var å følge Pilegrimsleden, men jeg orket ikke for mange stigninger og å gå i et fuktig område denne dagen. Det ble E6, den strakaste veg.

Utsettelser
Skiltet med åpningstidene ga falske forhåpninger, for kroa forble stengt etter at klokka var godt over 10. Det var nok det beste, for jeg tror jeg brukte den som en unnskyldning for å utsette avreisetidspunktet. Kanskje jeg ikke hadde så lyst til å gå i dag? Jeg tok på meg gamasjene og ponsjoen før jeg satte av sted. Det gikk ikke lenger enn to kilometer før jeg på ny fant en unnskyldning for å stanse. Spardamen var visst åpen – kaféen som lå vegg i vegg med matbutikken Spar. Jeg bestilte vårruller, kaffe og vafler før jeg satte meg godt til rette ved vinduet. Etter en time med kaffe og nettbrett, fant jeg ut at det var best å bite i det sure eplet. Jeg måtte jo fram selv om det regnet ute. Det var jo ikke mer enn femten kilometer opp til Harran Kro hvor jeg hadde tenkt til å vente på kveldstoget til Mo i Rana.

Guffent
Det var heldigvis gang- og sykkelsti langs E6 ut fra Grong sentrum, men den tok rask slutt. Nå gikk jeg langs en nyasfaltert vei hvor midtstripa enda ikke hadde kommet på plass. Det gjorde det ekstra guffent hver gang det kom et vogntog kjørende imot meg. Jeg måtte stadig ut i grøfta siden sjåførene ikke ga meg tilstrekkelig plass. Verre var det kanskje med alle bobilene, og de var det ikke akkurat få av.

Namsblank
Jeg var glad jeg hadde droppet Pilegrimsleden, for terrenget i området hvor den gikk virket bratt og øde. Elva Namsen fulgte meg tett på høyre hånd. Og det hadde den også gjort dagene før mens jeg trasket Namsosbanen. Namsen er faktisk 229 meter lang og er et yndet sted for laksefiskere. Faktisk regnes elva som landets beste. I tillegg til laks og ørret, lever også den særegne arten Namsblank i denne elva. Den er mye mindre enn vanlig laks og holder seg kun i ferskvann.

Skitt fiske
Det ble litt mer skinnelangs da jernbanen krysset elva over ei høy bru og fortsatte på venstre side av veien lenger opp i høyden. Jeg dristet meg over veien for å ta bilde av de ville strykene i Namsen. Da fikk jeg øye på en mann med fiskestang som stod nede ved elvebredden. Han la ikke merke til at jeg fotograferte ham.

Den nasjonale turistveien
E6 gikk nå i en lang oppoverbakke. Jeg måtte stadig stoppe opp for å få igjen pusten. Etter en stund måtte jeg ta en skikkelig pause, og da var det godt jeg fant et busskur i veikrysset. Jeg hadde kommet til Gartland hvor det er mulig å ta av på turistveien som følger Helgelandskysten opp til Nordland. Dette er også den aller lengste av de 18 nasjonale turistveiene i Norge. For meg ble busskuret av større betydning. Endelig kunne jeg få ly for regnet og lufte den klissvåte ponsjonen.

Gartland stasjon
I løpet av 20 minutter var jeg på beina igjen. Lå det ikke tidligere en stasjon i Gartland? I så fall måtte jeg opp en bratt bakke til venstre i retning av jernbanesporet. Det ble tilstrekkelig at E6 fortsatte i en lang oppoverbakke, så jeg avlyste stasjonsjakta. Nå lengtet jeg etter å komme frem til kroa i Harran for å varme meg. Nordlandsbanen kom ut av en tunnel under veien på høyre hånd og forsvant deretter bak en sving.

Fiskumfoss
Det var skiltet til et lakseakvarium som lå 1,7 kilometer lenger fremme. På skiltet var det også avmerket et spisestedsmerke. Var det på tide med en ny pause? Jeg satte opp tempoet i håp om at de holdt åpen. Et kvarter senere kunne jeg høre en svak buldring. Lyden ble sterkere jo mer jeg nærmet meg lydkilden. Jeg tok av på den bratte veien som var skiltet ned til akvariet. Da fikk jeg også øye på noen enorme vannmengder som veltet nedover dalen. Det var visst Fiskumfossen som var lydkilden.

Namsen lakseakvarium
Det ble litt absurd å søke ly for regnet i et akvarium, men det var det jeg gjorde da jeg oppdaget at Namsen Lakseakvarium var åpen. Men først måtte jeg passere det store trollet som holdt vakt utenfor inngangen. Jeg bestilte en kopp kaffe i kaféen og satte meg innerst i lokalet hvor jeg hang opp det klissvåte yttertøyet. Deretter vandret jeg bort til fiskene som svømte rundt i akvariet langs veggen. Her kunne jeg også stifte et nærmere bekjentskap med den særegne arten Namsblank som svømte rundt sammen med annen laks og ørret. Akvariet rommet 40 000 liter vann med åtte fisker som årlig hentes opp ved Lokkaren utenfor Namsos. Etter tre måneder slippes de ut i Fiskumfoss for å delta i gytingen.

Harran kro
Etter en time hadde det sluttet å regne og det var på tide å rusle de siste kilometerne frem til Harran. Det tok heldigvis ikke mer enn en halvtime. Kroa var åpen, noe jeg hadde forsikret meg om dagen før ved å ringe opp. Jeg kom inn i en varm stue hvor det krydde av folk. Dette så ut til å være et populært sted.
– Var det du som ringte? spurte mannen bak disken.
Køen vokste seg raskt mens jeg fortalte om dagens våte etappe. Jeg måtte derfor avrunde historien og bestilte meg elgkarbonader med ertestuing. Det ble en gigantisk porsjon. De skjønte nok at jeg var sulten.

Harran stasjon
Etter maten satte jeg meg i en sofa og rigget meg til med nettbrettet. Jeg fikk forsyne meg med så mye kaffe jeg ville. Plutselig ringte telefonen. Det var Svein fra Namdalsavisa. Han trengte noen flere opplysninger til artikkelen han skrev om turen langs Namsosbanen. Etter intervjuet var klokka såpass mye at det var på tide å rusle videre. Stasjonen lå et godt stykke unna. Etter å ha vandret opp en lang bakke, dukket den øde stasjonsbygningen opp. Den var nok ikke lenger åpen for de reisende, så jeg satte meg i det nyere venteskuret i stedet. Jeg var visst den eneste passasjeren som skulle med kveldstoget til Mo. Heldigvis stoppet toget da det trillet inn på stasjonen ti minutter senere.
– Der var du jo, sa konduktøren da han stoppet ved min allokerte plass i vogna.
Jeg var tydeligvis ventet.
comments powered by Disqus