Banner
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Åsen–Levanger

Åsen–Levanger

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Asfalt Middels
Etappen følger stort sett Innherredsruta hele veien fra Åsen til Levanger. På veien passeres et fugletårn ved Hammervatnet og helleristninger ved Holtås.
< >
Rødt signal på Trønderbanen
.
Dette skulle bli den første av tre dagsetapper langs Nordlandsbanen. Nå satt jeg på toget til Gardermoen for å ta morgenflyet til Værnes. Men med hvilket selskap? Norwegian hadde sendt meg en tekstmelding om at Denim Air skulle fly for Norwegian denne dagen. Jeg ante lite om hva jeg hadde i vente.

Fly med isbjørn
Utenfor gate A6 stod Sky Greenland parkert med en diger isbjørn på. Var dette flyet satt inn for å markere at jeg skulle nordpå? Om det ikke landet i Trondheim, skulle det ikke bli en nedtur å havne i Nuuk heller. Grønland står faktisk på lista mi over steder jeg vil besøke.

Frokost i ankomsthallen
Jeg fikk ingen morgenkaffe om bord i det chartrede flyet. Derfor ble det kaffe, juice og yoghurt i ankomsthallen på 7/11 i stedet. Jeg måtte nemlig vente tre kvarter på toget mitt til Åsen hvor jeg hadde avsluttet forrige etappe langs den sørlige delen av Nordlandsbanen.

Innherredsruta
Sola stekte da jeg gikk av toget i Åsen. Da kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med meg solkrem. Etter jeg hadde funnet frem kartbladene mine, var jeg på vei. Dagens etappe ville bli lett, for jeg skulle kun følge sykkelveien Innherredsruta. Det ble allikevel litt forvirring da sykkelveien ledet ut i motorveien hvor det var forbudt å gå. UT.no-appen hjalp meg videre, for det var bare å fortsette på en smal vei bak trafikkstasjonen som lå foran meg. Veien krysset motorveien og fortsatte som en del av Innherredsruta.

Fugletårn
«Fugletårn» stod det på et skilt som pekte inn i et kratt. Jeg fulgte nysgjerrig etter og gikk inn døra i den smale toetasjes brakka. Trappa opp til andre etasje var bratt og vanskelig med den tunge sekken, men det var verdt strevet. Oppe fantes det små vinduer som vendte ut mot fuglesreservatet, men jeg kunne ikke se en eneste fugl. Det var sikkert fordi jeg bare var der i fem minutter. Rommet føltes som rene badstuen, så jeg nøyde meg med å skrive i gjesteboka før jeg ruslet videre.

Ronglan stasjon
Innherredsruta fulgte nå både E6 og jernbanen tett. Det var spesielt idyllisk da veien gikk langs Nesvatnet. Jeg nærmet meg Ronglan hvor jeg hadde tenkt til å spise dagens lunsj. Den røde stasjonsbygningen kunne ses på lang avstand. Den var i samme stil som Langstein stasjon jeg hadde passert på forrige etappe langs Nordlandsbanen. To biler stod parkerte utenfor. Var bygningen bebodd mon tro? Jeg tok et bilde av stasjonsskiltet og sendte en MMS til Bjørn som jeg skulle møte i Nordland.
– Jeg har gått av på riktig stasjon nå, ikke sant?
Bjørn var nemlig fra Rognan, ikke Ronglan.

Dekket på perrongen
Jeg satte meg ned i et leskur ved stasjonen og tok frem maten. Stillheten ble brått avbrutt, for plutselig stanset det et lokaltog rett utenfor skuret. Nordlandsbanen er ikke elektrifisert, så de fleste dieseltogene som trafikkerer linja bråker ganske heftig. Folk glante på meg fra vognene der jeg satt med pålegg, brus og andre godbiter. «Vi har dekket på perrongen», sang Knutsen og Ludvigsen. Hvorfor var passasjerene så nysgjerrige? De hadde vel hørt den låta før av trønderartistene? Rett etter toget hadde kjørt, ringte telefonen. Det var Bente fra Rana Blad. Hun ville gjennomføre et kort intervju for å lage en sak for lørdagsutgaven.

Helleristningene
Jeg fortsatte videre på sykkelruta i retning av Skogn. Rundt en sving dukket det opp et severdighetsmerke som pekte ned mot en pumpestasjon. Her skulle det finnes noen helleristninger, men hvor? Jeg kikket ned grøfta uten å finne en eneste stein. Jeg skulle til å gi opp og fortsette videre, men stanset da jeg fikk øye på berget på andre siden av veien. Plutselig så jeg helleristningene på toppen av berget. De lå altså i stikk motsatt retning. Var det skiltet eller berget som lå feilplassert? Helleristningene er fra eldre steinalder og består av 102 figurer, de fleste av hjortedyr. De ble funnet i 1962 under arbeidet med å rette ut svingen.

Papirindustri
Veien gikk nå i en rett strekning så langt øyet kunne se. Store skorsteiner med røyk kunne skimtes i det fjerne. Det var røyken fra Norske Skogs fabrikker. Bedriften har vært nedleggingstruet etter sterk nedgang i prisen på avispapir, men er allikevel en av Europas største. Et tut kunne høres i samme retning. Jeg rakk å knipse et bilde av lokaltoget som kom kjørende i retning av Trondheim.

Ubesvarte anrop
Jeg oppdaget at jeg hadde flere ubesvarte anrop på telefonen. Det viste seg å være Rana Blad som trengte et bilde til artikkelen, men de hadde visst funnet ett de kunne bruke fra Facebook-siden før jeg rakk å ringe tilbake. Veien krysset nå jernbanen og Skogn stasjon kom til syne. Nå var jeg svært tørst etter å ha gått flere kilometer i sommervarmen, så det var på tide med en ny pause.

Skogn stasjon
Skogn stasjon var også en murbygning i samme stil som stasjonene i Langstein og Ronglan, altså en svært vakker steinbygning. Jeg satte meg ned på muren ettersom benkene var opptatte. Det var visst et tog på vei. Jeg hadde såpass vondt i foten at jeg tok frem et par andre sko for å bytte. Det hjalp, så etter et kvarter var jeg på beina igjen for å gå de siste kilometerne frem til Levanger.

Kappkjøring
Den siste delen ble litt mer urban. Jeg fulgte nå sykkelveien langs E6 forbi kjøpesentre og byggevarehus. Plutselig fikk jeg en melding fra Eirik. Han var visst på vei til Mo i Rana han også. For vi skulle jo begge dit, jeg med siste toget fra Levanger og han med bil fra Narvik. Jeg følte det som om jeg deltok i programmet Top Gear. Hvem av oss kom raskest frem?

Levanger stasjon
Sykkelveien gikk nå langs Eidsbotn, den lille bukta vest for Levanger. Jeg nærmet meg med andre ord sentrum. Mørke skyer dukket opp på himmelen. Var det tordenværet som var meldt dagen før? I så fall rakk jeg frem i tide. Det var bare en time igjen til toget gikk, så jeg ruslet i retning av stasjonen for å finne et spisested i nærheten. Byen var akkurat såpass stor til at jeg måtte spørre om veien til stasjonen. Levanger stasjon var mye større enn de andre bygningene jeg hadde passert og i en helt annen stilart. Jeg tok det sedvanlige avslutningsbildet og gikk inn for å finne et toalett. Siden rommet var avlåst med egen vask, benyttet jeg anledningen for å vaske meg og skifte.

Usikker jente
Da det bare var 40 minutter igjen til togavgang, falt valget på den nærmeste kaféen i området. Det ble en enkel kaldrett med eggerøre og en iskald mørk hveteøl. Deretter løp jeg til stasjonen for en siste tur innom toalettet. I venterommet lå en jente på magen langs en benk. Hun skvatt til da jeg kom inn. Da jeg kom ut fra toalettet igjen, satt hun normalt på benken.
– Er det toget til Namsskogan som står utenfor? spurte hun.
– Det skal ikke gå før om fem minutter, sa jeg og kikket mistroisk bort på det stusselige motorvognsettet på spor 1.
Skulle jeg virkelig kjøre med det der hele veien til Mo?
– Jeg kan spørre konduktøren, la jeg til.
– Da henger jeg meg på, svarte jenta. – Jeg har ikke tatt toget alene før, skjønner du.

Solslyng
Og sannelig var det ikke toget vårt. I togkupéen var det tilløp til kaos. Kofferter lå strødd rundt i hele vogna. Det var nok et erstatningstog som var satt opp, for flere steder langs linja var det solslyng som følge av det varme været. Da ble det tryggest å kjøre med et mindre togsett som kunne stanse raskt om linja ble utrygg. Til tross for redusert hastighet de første hundre kilometerne, klarte lokføreren å kjøre inn forsinkelsen før vi nådde Mosjøen. Uansett var det nok Eirik som kom først frem. Vi tok en øl sammen i Mo før jeg ruslet bort til Gunn og Skjalg hvor jeg skulle overnatte. Dagen etter skulle jeg gå en mye lengre tur i varmere vær, nemlig den 35 kilometer lange etappen mellom Mo og Storforshei.
comments powered by Disqus