Banner
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Værnes–Langstein

Værnes–Langstein

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
21 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Etappen går for det meste på asfalterte småveier mellom Værnes og Tildra. Deretter fortsetter ferden inn på en utfordrende sti inn i ødemarken som ender ut ved Langstein kai. På veien passeres en gammel lokstall i Stjørdal, rester etter den nedlagte Alstad holdeplass og den nedlagte Langstein stasjon.
< >
Langstein stasjon
.
Jeg var på vei nordover for å gå Ofotbanen til Narvik. På veien oppover hadde jeg bestemt meg for å gjennomføre to etapper på Nordlandsbanen. Først ute var strekningen mellom Værnes og Åsen, en etappe jeg hadde estimert til tre mil.

Utveien
Jeg landet på Værnes i halv nitiden, ti minutter før ordinær ankomsttid. Etter å ha kjøpt drikke til turen på 7/11, var det på tide å finne veien ut fra flyplassen. Det vanlige er vel å ta toget eller flybussen, men det skulle ikke denne karen. Hvilken vei følger en da?

Forvirring
Jeg fulgte sporene langs Værnes holdeplass og fant en skiltet sykkelvei som pekte mot Stjørdal. Perfekt! Kort tid etter skjønte jeg at jeg var på ville veier. Jeg snudde på Shell-stasjonen da eneste vei videre ledet tilbake til terminalen igjen. Da spurte jeg en mann som fylte opp tanken.
– Følg veien tilbake og gå over brua.
En eller annen pøbel hadde muligens snudd skiltet til Stjørdal feil vei.

Konkurrerende støy
Jeg krysset sporene over brua og fikk øye på flere propellfly som stod oppstilt i rekke inne på flyplassområdet. Samtidig gikk et annet fly inn for landing. Rullebanen lå et par hundre meter foran meg. Støyen fra E 6 konkurrerte nå med lyden fra jetmotorene. Den trafikkerte veien kom til syne og kort tid etter gikk jeg langs motorveien. Da begynte det å hølje ned.

Stjørdal stasjon
Jeg tok fram ponsjoen da jeg hadde kommet meg inn i en kortere tunnel. Så satte jeg opp tempoet for å komme meg raskt frem til første sjekkpunkt, nemlig Stjørdal stasjon. Sykkelveien ledet helt frem til sentrum, så i løpet av en halvtime stod jeg under et lite tak og fotograferte den fine steinbygningen fra 1902. Jeg hadde knapt med tid til å rekke toget som gikk fra Åsen i firetiden, så jeg var raskt på beina igjen.

Passerende tog
Jeg krysset jernbanen og kom inn på en fylkesvei som fulgte sporene tett. Etter et kvarter hørte jeg bjellene slå og bommene gikk ned ved en planovergang litt lengre fremme. Jeg rakk å ta et fint bilde av lokaltoget fra Steinkjer som suste forbi. Ikke før jeg hadde pakket kameraet i sekken, fór bommene ned på nytt. Nå var det lokaltoget til Steinkjer som var på vei.

Ustabilt vær
Etter en halvtime svinget fylkesveien til venstre mot Kvithammar og krysset E 6. Terrenget ble atskillig mer kupert og jeg begynte å gå i en lang oppoverbakke som svinget seg oppover dalen. Regnet hadde gitt seg, så jeg kunne fjerne hetta på ponsjoen. Ikke før jeg fikk tatt den av, hølja det ned på nytt.

Grusvei
Etter en times tid i et kjedelig landskap kom jeg frem til et kryss. Det var skiltet til Skatval opp en grusvei. Grusveien ble et behagelig alternativ fremfor asfalt. Eneste tegn til sivilisasjon var bonden som kjørte med traktor på jordet litt lengre bortenfor.

Skatval stasjon
Jernbanen kom endelig til syne etter et par kilometer. Da jeg skulle til å krysse linja over en planovergang, oppdaget jeg stasjonsbygningen på høyre side av meg. Jeg bestemte meg for rusle bort til den for å ta etappens lunsjpause. Da jeg kom frem til stasjonsbygningen, oppdaget jeg at den lå på andre siden av sporene. I stedet for å snu, spurte jeg Google om hvor lang tid det var til Åsen. Fire timer. Ville jeg rekke toget mon tro? Klokka var nærmere tolv. Jeg ble litt stressa og droppet lunsjpausen. Deretter fortsatte jeg videre i raskt tempo.

Alstad holdeplass
Jeg gikk på en fylkesvei som fulgte jernbanesporene tett. Kartet fortalte meg at det lå en jernbanestasjon lengre fremme, nemlig Alstad holdeplass. Derfor bestemte jeg meg for å ta en kort matpause der i stedet og sjekke hvordan jeg lå an i løypa. Veien krysset jernbanen over ei bru, men jeg fikk ikke øye på noe som kunne minne meg om en holdeplass. Stasjonen hadde nok blitt nedlagt. Jeg satte meg ned på autovernet og spiste en neve med nøtter og drakk en diger slurk av flaska med iste. Deretter åpnet jeg en sjokolade og fortsatte videre. Var det realistisk å gå tre mil med en sekk på 14 kilo uten matpauser? Da kom jeg på noe lurt.

Nødløsning
Både mor og tante var på vei nordover denne dagen for å delta på et slektstevne. Sist jeg hørte fra dem hadde de overnattet i Orkanger. Kanskje de ville kjøre forbi meg denne dagen? Jeg sendte moren min en SMS og spurte om de hadde kjørt forbi Levanger. Kort tid etter fikk jeg svar. De var et sted mellom Trondheim og Stjørdal. Jeg ba dem derfor om å gi lyd når de hadde ankommet Åsen og ga uttrykk for at jeg stod i fare for ikke å rekke toget.

Skogsvei
Veien krysset E 6 og jeg tok av på en grusvei opp i høyden. I følge kartet skulle det gå en sti inn i skogen som endte opp ved Langstein. Det var tungt å gå oppover og jeg måtte ta en hvilepause halvveis opp bakketoppen. En dame i regnfrakk som lufta hundene sine passerte meg og hilste. Det var ikke lett å se nøyaktig hvor jeg skulle fortsette, for kartet var nå i ferd med å smuldre opp av regnet. Plutselig endte veien opp ved en garasje. Hvor ble det av veien? Da oppdaget jeg den gjørmete traktorveien på høyre side av garasjen.

Mistet stien
Det var svært fuktig på veien jeg nå fulgte som gikk rett inn i ødemarken. Heldigvis gikk den i nedoverbakker, så det var ikke særlig tungt. Da fikk jeg en ny SMS. De hadde kommet frem til Åsen. Jeg forsøkte å sette opp tempoet, men det var ikke enkelt nå som traktorveien hadde gått over til å bli en tynn sti. Flere steder måtte jeg finne veier rundt stien som følge av all gjørma. Jeg måtte kjempe meg gjennom klissvåte busker som sperret for videre ferdsel. Nå hadde jeg blitt klissvåt og det surkla i skoene for hvert steg jeg tok. Plutselig hadde jeg mista stien.

Sivilisasjon
Jeg ante ikke hvor jeg var og jeg hadde mistet retningssansen. Foran meg kunne jeg høre lyden av en stor foss. Jeg hadde gått meg vill. Det var også umulig å se hvor jeg tidligere hadde gått. Så begynte det å tordne i det fjerne. Nå hadde jeg gjort det store. Jeg forsøkte å følge den retningen hvor det var enklest å gå. Etter ti minutter snublet jeg heldigvis over noe som liknet en gjengrodd sti. Jeg fortsatte på denne og den ble mer og mer tydelig. Den fortsatte bratt nedover til jeg endte opp i en større grusvei. Endelig tegn til sivilisasjon. Etter et kvarter langs grusveien kom jeg endelig ut på E 6, men hvor skulle jeg fortette? Veien var smal med autovern på begge sider. På veien suste det store vogntog forbi og det ville bli livsfalig å følge denne.

Uten telefon
Jeg forsøkte å ringe moren min, men jeg kom ikke igjennom. Telefonen hadde fått i seg såpass mye fuktighet at den ikke fungerte. Det gikk imidlertid an å sende tekstmeldinger, så jeg fikk formidlet at de måtte snu og lete etter meg langs E 6. Det ville nå være umulig å rekke toget. Jeg forsøkte å følge E 6 ved å smyge meg mellom autovernet og fjellveggen. Våte greiner gjorde meg enda mer gjennomvåt enn det jeg allerede var. Da veien ble bredere, hoppet jeg over autovernet og fulgte E 6 ved å gå på venstre side. Da svinget en hvit Toyota av veien. Det var mor og tante. Jeg lesset sekken min i bagasjerommet og kunne nå puste lettet ut. Nå kunne jeg sitte på til Levanger og hoppe på toget derfra videre til Mo i Rana. Men etappen var visst ikke helt ferdig. Kartet viste at det lå en nedlagt jernbanestasjon rett rundt svingen, så jeg bestemte meg for å følge veien hundre meter til. Og det var verdt det, for Langstein stasjon var virkelig en flott stasjonsbygning.
comments powered by Disqus