Banner
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Trondheim S–Værnes

Trondheim S–Værnes

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
36 km Asfalt Middels
Etappen går stort sett langs fylkesveien nær kysten som opprinnelig var en del av E6. Mange av stasjonene underveis er i dag nedlagte. Høydepunktet er den fotogene Hell stasjon hvor godshuset bærer skiltet Gods-Expedition.
< >
Midtsandan stasjon
.
Jeg var svært usikker på om jeg orket å gå hele denne etappen. Dagen før hadde jeg gått 38 kilometer langs Dovrebanen etterfulgt av en fuktig kveld på byen i Trondheim. Ikke nok med det. Dagen før der igjen hadde jeg trasket langs hele den 25 kilometer lange Thamshavnbanen. Denne turen ville i så fall bli en ny tremilsetappe tredje dag på rad. Flyet gikk uansett ikke før klokka 22 og jeg hadde kommet meg tidlig opp. Jeg besluttet å se hvor langt jeg kom og eventuelt fortsette videre med lokaltoget til Værnes.

Svartlamon
Jeg bestemte meg for å gå igjennom den alternative bydelen Svartlamon på veien. Dette området ble opprinnelig etablert som en industriarbeiderbydel i 1870. Området ble senere regulert til næringsformål og mange av de verneverdige trehusene ble revet. Etter langvarig kamp fra de gjenværende beboerne, ble området fredet. I dag fremstår området som en alternativ og kulturell bydel med særegne butikker og aktiviteter. I perioden 1998 og 2001 bodde jeg selv i Svartlamons eneste private leiegård, nærmere bestemt Gregusgate. Det skulle bli spennende å se om det hadde skjedd noen endringer siden forrige gang jeg besøkte stedet i 2006. Og det hadde det. Vis à vis min tidligere leiegård hadde det åpnet et utested med navnet Ramp.

Jernbanenabo
Jeg la merke til at Lademoen holdeplass ikke lenger bar det navnet den tidligere hadde hatt. Nå hadde den skiftet navn til Lilleby holdeplass. Det viste seg at det hadde forekommet et navnebytte ettersom den nåværende Lademoen holdeplass hadde blitt flyttet nærmere Nedre Elvehavn. Jeg begynte å tenke på de gangene godstogene virkelig skremte livskiten av meg. Jeg kunne sitte i min egen leilighet og ane fred og ingen fare. Plutselig tuta toget utenfor stua og det begynte å riste. Det skranglet nemlig i gjenstander når digre godstog dundra forbi. Jeg bodde temmelig nær sporet. Det var bare å åpne opp stuevinduet og titte rett ned på jernbanesporet.

Nedlagte stasjoner
Jeg passerte Leangen og kom ut av bykjernen. Grønne sletter dukket opp og sauer beitet på markene. Jeg begynte å bli sulten og fant en søndagsåpen matbutikk litt vest for Ranheim. Etter en kort pause fortsatte jeg videre og kom frem til den nedlagte stasjonsbygningen som i dag huser Ranheim bydelsmuseum. Ferden videre gikk langs både jernbanen og kysten. Flere jernbanestasjoner dukket opp på Google Maps, men de fleste var nedlagte. Det fantes knapt spor etter den tidligere Være holdeplass. Ved Malvik stasjon kunne jeg knapt skimte den gjengrodde perrongen og restene etter stasjonsbygningen var fullstendig borte. Det eneste som var igjen av Midtsandan stasjon var krysningssporet.

Nedlagt trasé
Det begynte å blåse ganske heftig. Sola forsvant og svarte skyer dukket opp på himmelen. Den iskalde vinden ble ubehagelig og jeg strammet hetta på genseren. Så begynte det å regne. Jeg satte opp tempoet for å holde varmen. Etter en time kom jeg frem til Hommelvik. Jeg var både tørst og sulten. Fristelsen ble for stor og det ble cheeseburger og Cola på Statoil-stasjonen. Jeg tok opp kartet for å planlegge ruta videre. Kvelden før hadde jeg fått vite av en lokal høvding om en mulig trasé jeg kunne følge nordøst for Hommelvik, nemlig skinnelangs den gamle Meråkerbanen mot Hell. Etter at Gevingåsen tunnel ble åpnet i 2011, ble det gamle sporet langs kysten liggende brakk. Da jeg ikke fant noen turveier langs traséen på kartet, besluttet jeg å følge den trygge fylkesveien i stedet. Jeg hadde gjort lite research på forhånd og jeg var usikker på om det var tillatt å spasere i området. Jeg hadde også et fly å rekke.

Mørk avkrok
Det begynte å mørkne og himmelen ble rød. Jeg skjønte at jeg nærmet meg Hell hvor en av Norges mest fotogene stasjoner ligger. Langt der fremme kunne jeg også skimte det blinkende lyset fra toppen av kontrolltårnet. Jeg nærmet meg dagens endestasjon, nemlig Værnes. Etter halvannen time hadde jeg kommet meg på toppen av Gjevingåsen og hadde nå bare nedoverbakker foran meg. Det var kun et par timer til flyet gikk. Rakk jeg en tur nedom Hell stasjon mon tro? Jeg tok av en stikkvei som gikk rett igjennom et boligfelt. Det var nærmere enn jeg trodde. Etter vel 20 minutter kom jeg frem. På perrongen krydde det av folk – eller var de bare agenter fra den mørke avgrunnen? Jeg dristet meg nærmere for å ta et bilde av det gamle godshuset som angivelig ekspederte de motsatte krefter: Gods-Expedition (sic) som det stod på skiltet. Ondskap var det okke som, for her hadde vi en liten særskrivningsfeil.

Vanskelig tilkomst
Jeg måtte komme meg videre for å rekke innsjekkingsfristen til SAS. Værnes lå ikke lengre unna enn en halvtime. Da jeg hadde passert Stjørdalselva, ble jeg litt usikker på hvor jeg skulle fortsette. Hvordan går man til flyplassen egentlig? Her tror jeg Avinor glemte en minoritet, nemlig vi som velger apostlenes hester. Hverken car return eller langtidsparkering appelerte til meg, så jeg satte kursen mot flyplasshotellet i stedet. På veien passerte jeg faktisk Værnes stasjon, så det burde være lett å rusle videre til terminalen. Det var det dog ikke. Jeg fortsatte midt i veien, men fant heldigvis en inngang kort tid etterpå. På innsiden stresset folk fram og tilbake. Snart skulle jeg bli en av dem. Jeg tuslet inn, leverte fra meg sekken og satte meg ned med en velfortjent øl etter at jeg hadde kommet meg igjennom sikkerhetskontrollen.
comments powered by Disqus