Banner
Du er her: Forside / Thamshavnbanen / Thamshavn–Løkken Verk

Thamshavn–Løkken Verk

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Asfalt og grusveier Middels
Den over 25 kilometer lange Thamshavnbanen ble fulgt en varm solskinnsdag med NRK Trøndelag på slep. De skulle lage reportasje om meg som skulle sendes på både Midtnytt og Norge Rundt. Gamle malmvogner, stasjonsbygninger og restene etter et gammelt smelteverk var noen av objektene jeg fant på ferden sørover fra Løkken Verk.
< >
Orkla
.
Det var et skikkelig knallvær. Selv om september nærmet seg slutten, var det meldt minst 20 varmegrader. Jeg hadde tatt kveldsflyet opp til Trondheim dagen før og overnattet hos Tove og onkel Helge for å komme meg tidlig opp denne fredagen. NRK Trøndelag skulle lage en reportasje om meg og jeg skulle møte dem i 9-tiden utenfor sentralstasjonen.

Medstudenter
Jeg satt med morgenkaffen utenfor en benk på Trondheim S og speidet etter TV-teamet. De hadde sendt meg en SMS og sagt at de var litt forsinket. Det var nemlig en god del kamerautstyr som skulle pakkes i bilen. Etter 20 minutter oppdaget jeg NRK-bilen som parkerte et steinkast unna meg.
– Er det du som er Erlend?
Fotografen Jon Arne viste seg å tilhøre samme hovedfagskull i statsvitenskap som meg, men ingen av oss dro kjensel på hverandre. Det var kanskje ikke så rart siden jeg tok hele graden mens jeg bodde i Oslo som fjernundervisningsstudent. Journalisten Ella hadde visst også tatt noen fag ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, men noen år senere enn oss. Vi fikk mye å snakke om i bilen den timen det tok å kjøre opp til Løkken Verk.

Kongevogna
– Er det dere som er fra NRK?
Vi var nok ventet ved Orkla Industrimuseum. Markedskoordinator og trafikkleder John Arnt Holmen tok entusiastisk imot oss for å vise oss rundt i informasjonssenteret. Vi startet med kongevogna som stod parkert på et spor lengre inne i lokalet. Dette var salongvogna som Kong Haakon VII reiste med under åpningen av Thamshavnbanen 10. juli 1908. Flere kongelige fra både inn- og utland fikk være med vogna i årene som fulgte, noe som ga den dette kallenavnet.

Jordhusmoen
Jeg var nå klar for dagens tremilsetappe. Holmen ønsket meg god tur mens TV-teamet gjorde klart opptaksutstyret for reportasjen. Etter noen opptakssekvenser nær sporene utenfor museet startet jeg ferden skinnelangs Thamshavnsbanen. Jon Arne og Ella tok bilen og kjørte et stykke sørover for å møte meg lengre nede i dalen. Jeg gikk ikke lengre enn en kilometer før det dukket opp spennende objekter underveis. På et sidespor stod en rekke malmvogner parkerte ved Jordhusmoen. Litt bortenfor fantes det en liten plattform i treverk, antageligvis tilknyttet Jordhusmoen holdeplass.

Opptak i sporet
Da jeg rundet en lengre sving, dukket plutselig Jon Arne og Ella opp foran meg. De hadde montert kameraet på et stativ midt i skinnegangen nær en planovergang for å filme at jeg kom vandrende skinnelangs imot dem.
– Stopp! Gå litt tilbake igjen!
Jeg hadde visst gått litt for langt. Jon Arne ville filme sekvensen om igjen. Da jeg omsider kom fram, ventet nye opptakssekvenser. Jon Arne hadde noen idéer og plasserte kameraet på bakken.
– Prøv å treffe foten akkurat dér, instruerte han.
Jeg ble bekymret for at vi hadde filmet for mye i sporet. Det er jo i utgangspunktet ikke lov, selv om vi hadde fått tillatelse denne dagen. Da foreslo Ella at jeg presiserte dette i en ny sekvens. Det passet fint siden jeg skulle følge grusveien langs Pilegrimssleden videre sørover som krysset planovergangen hvor vi nå befant oss. Jeg ville jo ikke gi seerne inntrykk av at jeg pleier å gå i sporet.

Smeltehytte
Jon Arne og Ella var fornøyde med opptakene og kjørte tilbake til Trondheim. Jeg fortsatte i stedet alene langs grusveien et godt stykke. Det var behagelig å gå på grusvei igjen, da pukkstein og sviller ikke er et ideelt underlag for føttene. En time senere kom jeg ned til sivilisasjonen igjen og fikk øye på turens første stasjon etter Løkken, nærmere bestemt Svorkmo stasjon. Tømmerbygningen er karakteristisk for stasjonene langs Thamshavnbanen med unntak av Orkanger stasjon som ble bygget i en helt annen stilart. Jeg satte meg ned på en av benkene utenfor og tok fram matpakka. Etter en halvtime var jeg i gang igjen og hadde funnet et spennende objekt et steinkast unna, nemlig en stor frittstående skorstein. Dette var faktisk restene etter smeltehytta som ble tatt i bruk i 1656.

Øl og fiskesuppe
Jeg fulgte fylkesveien et stykke oppover i høyden på asfalt, men kom senere inn på en grusvei som gikk parallelt med både jernbanesporet og elva Orkla. Det var et svært vakkert område. Jeg møtte på noen anleggsvogner som stod oppstilte på sporet og restene av det som trolig var Solbusøy stasjon. Derfra ble løypa ganske kjedelig. Jeg måtte følge fylkesveien et godt stykke til jeg kom fram til Fannrem. Vertshuset Fannarheimr var åpent, noe som passet perfekt. Jeg var nemlig ganske så tørst og sulten. Jeg pleier aldri å ta en øl før jeg har ferdigstilt en etappe, men denne gangen ble det et unntak. Dagens fiskesuppe og en halvliter var akkurat det som skulle til.

Herregården
Etter en halvtime var energinivået tilbake igjen til det normale. Det ville snart begynne å mørkne, så jeg satte opp tempoet for å komme fram til Orkanger. Jeg tok et par bilder av stasjonsbygningen ved Fannrem før jeg fortsatte sørover på sykkelveien. Jernbanen kom nå ut av syne. Bebyggelsen ble tettere og jeg nærmet meg byen Orkanger. Jeg fant igjen sporene etter tre kilometer da jeg nærmet meg Bårdshaug stasjon. På andre siden av gaten lå det majestetiske bygget med navn Bårdshaug Herregård, selve hjemmet til Christian Thams som i dag fungerer som et kurs- og konferansehotell.

Gjengrodde spor
Jeg hadde mistet sporene og var ikke lenger sikker på hvor de gikk. Jeg visste at siste delen av Thamshavnbanen var revet, men husket ikke nøyaktig hvor. Det begynte å mørkne og det var vanskelig å se ting på avstand. Jeg gikk i den retningen jeg antok at jernbanen lå og fikk øye på en skråning. På toppen lå sporene fullstendig nedgrodde. Jeg ruslet forsiktig videre midt i traséen og møtte på en katt som hadde lagt seg til å sove blant skinnene. Den var ikke særlig glad for å bli forstyrret midt i middagsluren og forsvant inn i buskene da jeg nærmet meg. Da fikk jeg øye på den store stasjonsbygningen til Orkanger på venstre side av sporene. Den var i en dårligere forfatning enn de andre stasjonene jeg hadde passert denne dagen. Stasjonen var en treetasjes bygning i nasjonalromantisk stil. Jeg fortsatte videre i retning av Thamshavn, men måtte snu da jeg kom inn i et skikkelig kratt. Sporene var også fjernet og det ble ikke så veldig spennende å fortsette. Det var kanskje på tide å returnere til Trondheim.

Gruvekjøretøy
Jeg ruslet ned til veien og fikk øye på et kjøretøy som var plassert oppå restene av en mur. Det var antageligvis et kjøretøy som ble benyttet i gruvegangene siden det hadde brede hjul av stål.
– Heisann, ropte en mann ved siden av.
– Vet du hvor jeg må gå for å komme meg på bussen til Trondheim?
– Rett rundt hjørnet av bygget, lød svaret.
Bak kaféen lå det riktignok et busstopp. Jeg måtte bruke lommelykta for å lese rutetabellen og fant ut at neste buss kom om fem minutter. Det var flaks, for neste buss gikk en time senere. Jeg sendte en melding til onkelen min som svarte at han ville plukke meg opp utenfor Studentersamfundet i Trondheim.
comments powered by Disqus