Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Kongsberg–Hokksund

Kongsberg–Hokksund

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Asfalt Middels
Turen følger sykkelveien nær Lågen og Sørlandsbanen til den nedlagte stasjonen ved Skollenborg. Derfra følges fylkesveien til Darbu med et stopp ved nedlagte Krekling stasjon. Siste del mot Hokksund går på småveier forbi Fiskumvannet og gjennom Vestfossen sentrum.
< >
Fotografering av tog
.
Dagen før hadde jeg og Alexander syklet dresin på Numedalsbanen sammen med søsteren hans og moren min, Tone. Siden vi uansett skulle reise hjem til Oslo med tog på Sørlandsbanen, hvorfor ikke gå skinnelangs mellom Kongsberg og Hokksund?

Støle i beina
Vi hadde alle overnattet hos Tone etter dresinturen. Elisabeth, Alexanders søster, skulle stå opp klokken fem for å rekke en avtale i Sandefjord denne morgenen. Dette ble i tidligste laget for meg og Alexander, så moren min hadde tilbudt å kjøre oss til Kongsberg stasjon fra Hovin litt senere på dagen. Selv om vi fortsatt var litt støle etter gårsdagens dresintur, bestemte vi oss allikevel for å prøve å gå skinnelangs.

Kongsberg stasjon
Det var lett overskyet da vi ankom Kongsberg på formiddagen. Egentlig var turværet perfekt – hverken for varmt eller kaldt. Vi ruslet på andre siden av sporene for stasjonsbygningen og tok det sedvanlige startbildet før vi fortsatte sørover langs jernbanesporene. Det tok ikke lang tid før vi stoppet opp. Hvilken vei burde vi egentlig følge? Gomsrudveien langs Lågen mot Skollenborg var jo stengt på grunn av veiarbeid. Var det mulig å komme forbi anleggsområdet?

Hinderløype
Vi fortsatte langs en mindre vei som fulgte jernbanen tett på østsiden av sporene. Men vi måtte ned til Gomsrudveien igjen da denne forsvant inn i et boligområde.
– Kanskje vi kommer oss rundt byggeplassen ved å følge sykkelveien? spurte jeg.
Vi tok sjansen og fulgte sykkelveien mot Skollenborg. «Veien stengt lenger fremme» stod det på et skilt langs veien. Da gikk jeg bort til to eldre damer som skravlet på andre siden av veien. Kanskje de visste råd?
– Dere må opp bakken og krysse veien over brua ved ungdomsskolen, lød svaret.
Dette skulle visst ikke være så lett. Vi ruslet opp til skolen og fikk øye på brua over veien. Da vi krysset Gomsrudveien på nytt, fikk vi øye på den enorme veisperringen. Det så ut som et krigsherjet område. Det var ingen tvil om at vi måtte gå rundt.

Krabbing
Vi fortsatte langs den skiltede omkjøringsveien som gikk i en bratt bakke opp fjellsiden. Dette ble ingen ideell start på skinnelangsturen. Det ble hyppige drikkepauser mens vi ruslet sakte oppover. Hvor langt opp i høyden måtte vi gå for å komme oss rundt sperringen? Plutselig fant jeg Alexander krabbende rundt på asfalten. Hadde bakkene tatt kål på ham?
– En åme, ropte Alexander mens han zoomet inn på en brun liten krabat som forsøkte å krysse sykkelveien.
Jeg tok et bilde jeg også – av Alexander som forsøkte å få et blinkskudd av åma.

På ville veier
– Hvor i all verden havner vi nå? spurte jeg.
Veien vi hadde fulgt siden omkjøringen gjorde en skarp sving og forsvant inn i ødemarka.
– Vi har gått for langt, svarte Alexander.
Åma hadde distrahert oss og sendt oss på ville veier. Vi snudde og gikk heldigvis ikke langt før vi fant avkjørselen som ledet ned til Gomsrudveien. Endelig kunne vi fortsette langs hovedveien langs Sørlandsbanen uten å traske i flere hinderløyper.

Mann uten staver
– Sjekk fyren uten staver! ropte Alexander.
En mann på rulleski kom i full fart mot oss, men hvorfor gjorde han så rare armebevegelser? Armene hans fór opp og ned som han skulle hatt staver i hendene, men de hadde han glemt.
– Toget! ropte jeg.
Alexander var rask på labben og fikk knipset bilde av lokaltoget mot Eidsvoll.

Plumbo
Vi ankom Rudsmoen og et større veikryss. Herfra måtte vi følge Riksvei 40 et stykke østover. «Skollenborg» stod det på et blått skilt langs veien. Spenningen steg. Hvor lå stasjonen? Den nedlagte Skollenborg stasjon hadde jeg passert flere ganger med toget, men jeg hadde aldri stoppet der. Vi fulgte riksveien videre i retning av stasjonen, men nå var den såpass smal at vi måtte gå i grøfta for ikke å bli påkjørt. Og det var sikkert lurt, for plutselig kom bandbussen til Plumbo kjørende for fulle mugger.

Skollenborg stasjon
Den gule stasjonsbygningen dukket opp da vi nådde bakketoppen, men den var dessverre inngjerdet. Vi bestemte oss derfor for å finne et annet sted for å spise dagens lunsj. Etter en kort drikkepause, fortsatte vi videre langs Grosvoldveien som fulgte jernbanen videre østover. Kort tid etter fant vi en skråning hvor vi satte oss ned. Nå hadde det blitt såpass varmt at jeg pakket både jakke og genser ned i sekken. Det ble fantstisk å sitte i t-skjorte helt i slutten av september og nyte sola.

Spesiallaget skilt
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Nå ruslet vi i retning av Krekling hvor neste nedlagte stasjon skulle ligge. På veien passerte vi det mytiske skiltet «Huldraheimen» hvor Steinerbarnehagen holdt hus. Men det ble et annet skilt som tiltrakk vår oppmerksomhet, nemlig skiltet som pekte opp til Grosvold. Det var nøyaktig utformet som de blå stasjonsskiltene fra 1980-tallet. Var det noen jernbaneansatte som hadde fått spesiallaget sitt eget skilt mon tro?

Krekling stasjon
Vi nærmet oss Krekling, stedet hvor den nedlagte stasjonen skulle ligge. Stasjonsbygningen er revet i dag, men godshuset står fremdeles. Stasjonen ble åpnet i 1874 da forbindelsen til Kongsberg kun var en sidelinje på Randsfjordbanen. Krekling kunne ha vært et viktigere knutepunkt om Lågendalsbanen hadde blitt realisert. Deler av Lågendalsbanen ble utstukket i 1890-årene og skulle gå fra Larvik til Kongsberg med Krekling som endepunkt.

Vondt i tåa
Da stedsskiltet dukket opp langs veien, tok vi begge opp Google Maps for å se hvor stasjonen lå. Vi tok av på en smal vei som ledet over ei jernbanebru. Da vi krysset brua, fikk vi øye på det gule lille godshuset som stod forlatt på stasjonstomta. Perrongen var revet for lenge siden, men stasjonen hadde fortsatt dobbeltspor. Da vi ikke fant noen vei ned, gikk vi tilbake til hovedveien for å rusle videre mot Darbu. Nå begynte Alexander å få skikkelig vondt i ei tå og lurte på hvordan han skulle komme seg videre. Vi satte oss derfor ned på autovernet for å ta en lang pause. Plutselig trillet lokaltoget til Kongsberg inn på stasjonen. Kort tid etter kom regiontoget fra Stavanger susende forbi i motsatt retning. Det var tydelig at Krekling fungerte som kryssingspunkt for togene på Sørlandsbanen.

Ulykkespunkt
Det gikk i sakte tempo videre mot Darbu hvor Alexander hadde tenkt til å gi seg. Etter hvert måtte han stoppe opp og ta av den ene skoa. Da kom han på at han hadde plaster i sekken. Etter et kvarter var vi på beina igjen. Han hadde funnet en løsning som fungerte. På veien mot Darbu krysset vi jernbanen under ei bru. Her gjaldt det å gå forsiktig, for dette var visst et ulykkespunkt skulle vi tro skiltet vi passerte.

Darbu stasjon
– Toget ditt går om 40 minutter, sa jeg til Alexander da vi nærmet oss Darbu.
Siden vi hadde relativt god tid, foreslo jeg en kort kaffepause i kaféen vi passerte. Alexander valgte i stedet å rusle mot stasjonen siden han gikk saktere enn meg. Jeg gikk derfor inn for å bestille en takeaway-kaffe og låne toalettet. Da jeg kom ut igjen, hadde Alexander kommet et godt stykke på vei. Jeg satte opp tempoet for å ta ham igjen. Da jeg nærmet meg stasjonen, så jeg at Alexander fortsatte videre i feil retning. Jeg sendte ham en melding mens jeg gikk opp til stasjonen. Til tross for at han gikk en annen vei, ankom vi faktisk samtidig. Han hadde fulgt Google Maps' anvisninger. Vi rakk derfor begge å ta et stasjonsbilde før toget kom trillende inn til perrongen. Jeg bestemte meg for å fortsette helt frem til Hokksund for å ferdigstille etappen.

Idyllisk område
Før jeg forlot stasjonsområdet, forsøkte jeg å få kontakt med en katt som stirret på noe i grøfta. Jeg ropte på katten, men den responderte ikke. Pus jaktet nok på mus. Jeg lot pusen fortsette jakta og gikk ned til hovedveien. Til tross for mye trafikk, gikk den i et idyllisk område. Jeg hadde flott utsikt over Fiskumvannet og Eikeren på veien nordover mot Hokksund. Kanskje jeg ville rekke frem til Vestfossen på en time? Jeg satte opp tempoet, men måtte stoppe opp for å ta bilde av lokaltoget som passerte meg.

Vestfossen stasjon
Jeg passerte Fiskumvannet naturreservat og så det gikk en sti ned mot vannet. Kunne jeg følge denne frem til Vestfossen mon tro? Jeg valgte i stedet å følge hovedveien for ikke å bryte tidsskjemaet. Veien passerte under noen enorme høyspentmaster før den gikk i sikksakk opp en høyde. Da jeg nådde bakketoppen, tok jeg av på en ny vei som ledet ned til Vestfossen. Plutselig hørte jeg toget kjøre inn til stasjonen som jeg så et stykke foran meg. Det var timesavgangen etter Alexanders tog. Jeg lå med andre ord litt etter skjemaet. Nå satte jeg meg et nytt mål, nemlig å rekke neste timesavgang fra Hokksund stasjon for å slippe å komme så sent hjem. Jeg tok derfor bilde av Vestfossen stasjon fra andre siden av sporene for å spare litt tid.

Ukjent vei
Det gikk i ekspressfart videre mot Hokksund. Jeg lot Google Maps vise vei slik at jeg fikk den korteste ruta, men problemet var at veien jeg gikk på ikke fantes på kartet. «Takk for besøket» stod det tagget med gotisk skrift på jernbanebrua jeg passerte. Omsider ledet den ukjente veien inn på den som Google mente jeg burde ha fulgt. Nå befant jeg meg på en høyde og fikk fin utsikt over Mjøndalen med dens gule omliggende åkrer. Jernbanen fulgte veien tett. Rett etter at jeg pakket ned kameraet, suste toget forbi. Det kunne ha blitt et flott bilde.

Hokksund stasjon
Ti minutter før togavgang dukket bebyggelsen opp. Jeg passerte Haug kirke og tok av på en liten vei som gikk tvers gjennom et boligområde. Stasjonsbygningen dukket nå opp, men ville jeg rekke å krysse sporene og komme opp på riktig perrong i tide? Heldigvis fant jeg en undergang som ledet rett inn i stasjonen. Jeg rakk å sette meg ned på en benk i fem minutter før toget trillet inn til stasjonen.
comments powered by Disqus